Kirken i Rotterdam er en av sjømannsmisjonens eldste. Allerede i 1875 etablerte den seg i Nederland, men da i Amsterdam. Rundt århundreskiftet vokste Rotterdam seg frem som den ledende havnebyen i Europa, og ”sjømannsmisjonen fulgte handelsflåten”. Fra et privathus i Rotterdam ble sjøfolk besøkt og invitert til fester med standardbevertning: Kaffe og vafler!
Ny kirke
I 1910 ble huset kondemnert, med daværende sjømannsprest Jens Saxe fikk en idé: ”La oss bygge en kirke så hjemlig som mulig. En liten trekirke med prestebolig i gammelnorsk stil!” En arkitektkonkurranse ble utlyst, og denne ble vunnet av arkitektene Arneberg og Poulsen (arkitekter av Oslo Rådhus). De var begge opptatt på hver sin kant med hhv. den store jubileumsutstillingen i Frognerparken i Oslo, og med restaureringsarbeider i Gudbrandsdalen.
Utkastet til kirken i Rotterdam, som var deres første fellesprosjekt, er preget av nasjonalromantikk og 1600-tallsstil. Det samme gjelder interiøret i kirken. Utsmykningen ble foretatt av riksantikvarens konservator, Domenico Erdman, og ble akkurat ferdig til innvielsen 26. juli 1914.
Innvielsen
Det sies at presten under innvielsen i 1914 ble hentet til telefonen, hvor han fikk melding om at 1. verdenskrig var brutt ut, et levende vitnesbyrd om at tross fest og ny kirke, så hører kirken hjemme i hverdagen, enten den er god eller vond. Sikkert er det at kostnadene til byggingen av kirken, drøyt 78 000 kroner, var samlet inn før innvielsen, bl.a. med Kong Haakon som en av de første bidragsyterne. Tomten, som måtte godkjennes til slik bruk av hele 8 kommunale instanser, ble stilt til rådighet for 100 år.
Flytting
I 1937 måtte imidlertid kirken vike plassen for den berømte Maastunnelen. Det var mye skriverier og diskusjon i avisene her i Rotterdam om dette. Kirken hadde begynt å bli et kjent bygg i byen. Derfor sa borgermester Drooglever Fortuyn: ”La oss ikke rive kirken, men gjøre som amerikanerne ville gjort det: Flytte den!” På tømmerstokker og skinner ble kirken delt i tre deler og rullet til sin nåværende plass, som er ruinene av en gammel politistasjon og visstnok på byens høyeste naturlige punkt: Hele 50 cm. Over havet.··1940
Blant de mange opplevelser knyttet til kirkens historie, er det særlig bombingen av Rotterdam i 1940 som har satt spor. Byens sentrum nær kirken ble helt ødelagt, men kirken klarte seg. Det skyldtes ikke minst en nederlandsk familie som flyttet inn for at bygget ikke skulle stå tomt under evakueringen. Høsten 1941, 3.oktober, ble imidlertid havnen bombet av engelske brannbomber, og en gnist antente kirkens boligdel. Den ble totalskadet og halve Leseværelset brant ned. At kirken ble reddet skyldtes bl.a. at kirkeklokkene begynte plutselig å ringe. Presten da, Salvesen, trodde at det var noen tyske marinegaster som var med og hjalp til med å bære ut av boligdelen møbler o.l, som spøkte med ham. Men de nekter for å ha gjort noen ting. Og Salvesen sjekker dette ut. Og ganske riktig: Tauet går av seg selv. Forklaringen var ganske enkelt den at varmebølgene fikk den 200 kg tunge klokken til å ringe, men inskripsjonen på klokken taler også sitt: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!” (Jes.) 55.6) Denne klokken ble rekvirert av tyskerne i 1943, bare 4 år etter at den kom til kirken som en gave fra Det Norske Forbund i Holland, og kom aldri mer tilbake til kirken. Klokken vi har i dag er en klokke som har en fortid som skipsleds-varselklokke ved Kaldhammeren nær Stavanger.
Europoort
I 1960- årene vokste havnen i Rotterdam ut langs elven Maas, i det nye Europoort- området, laget av menneskehender. For å gi de sjøfolkene som ikke rakk helt inn til byen et alternativ, ble det ved sjømannsprest Terjesens enorme drivkraft bygget et kapell og Leseværelse i området: Kong Olavs Kapell. Gjennom 60- og 70- årene ble kapellet et viktig senter, men sommeren 1990 ble det solgt og er i dag et internasjonalt sjømannssenter. (Si litt om dynamikken med sjømannsmisjonen som hele tiden ser etter behovene og oppretter kirker, men av og til er nødt til å legge ned).
Dekorasjoner
Allerede ved inngangen til kirken møter vi noe av den rike utsmykningen. Over inngangen står en utskjæring av Hellig Olav med gullkåpe, og dørstolpene er smykket med symbolene for de fire evangelistene. Også pelikanene, symbolet på Jesu selvoppofrende kjærlighet, går igjen.
Altertavlen
Inne i kirken spiller altertavlen en sentral rolle. Selve bildet av den korsfestede Kristus er visstnok en kopi av Rubens- eleven Antonius van Dijks maleri, kjøpt i Antwerpen i 1932. Rammen er tegnet av Domenic Eerdman, og skåret ut av treskjæreren Johannes Kjosås fra Nordheimsund. Den sto klar til gjeninnvielsen i 1937. Da kom også prekestolen, sammensatt av ekte 1600- tallsstykker, på plass. Det samme med døpefonten, også den tegnet av Eerdman og laget av ekte norsk gråhvit marmor.
Kirkeskipet
Over døpefonten henger kirkeskipet som er en modell av ”Bounty”. Skipet er et symbol på både på skipsfart, men også Guds kirke som fører den kristne gjennom livet til den himmelske og trygge havn. At skipet ikke har redningsbåt, uttrykker også at så lenge vi har Jesus ombord, har vi ikke noe å frykte.
Glassmaleri
Dette motivet går igjen i det midterste av glassmaleriene. De to andre viser Peters fiskefangst og Jesus som går på vannet. Bildene er malt av den limburgske kunstner Max Weiss, og ble gitt til kirken som gave av tre sørlandsredere i 1951.
Taket
Frisen under taket fremstiller nesten i en slags statueform Jesus med sine 11 disipler. Judas Iskariot er ikke med. Noen av disiplene har fått ansiktstrekk fra sentrale personer fra byggeperioden. Den anonyme Thaddeus er den beskjedne Jens Saxe, mens Fillipus sies å være fru Lilly Saxe. Antageligvis er Matteus en av arkitektene. Tomas, tvileren, er i alle fall Domenicus Eerdmann selv. Rett under den oppstandne Kristus (som holder dødens symbol, korset, i sin hule hånd) sees en illustrasjon av døperen Johannes sin Jesus- beskrivelse: ”Se, der er Guds lam som bærer verdens synd!”
En skikkelig utførlig beskrivelse av kirken finnes i boken ”Kirke og hjem i Nederland” som vi selger for Euro 2,50 i kiosken.
Leseværelse
Bak skyvedøren skjuler den store ”dagligstuen” seg, der det meste av den daglige aktivitet på kirken foregår. Blant de mange gavene som utsmykker Leseværelset, nevner vi skipsklokken i høyre hjørne ved utgangen. Denne sto opprinnelig ombord i Oslo-skipet ”Selnes” (tidligere ”Gemma”). I november 1950 ble skipet påkjørt i tåken i den engelske kanal til tross for at klokken ble flittig brukt. Skipet gikk ned, og under sjøforklaringen ble klokken brukt som bevis. Senere ble den gitt som gave til kirken. I likhet med kirken som helhet, er det norske snekkere som har utført alt byggearbeidet på kirken.
Dagens virksomhet
Fortsatt er sjømannskirken her i Rotterdam et ”hjem hjemmefra” for tusenvis av nordmenn hvert år. I 2004 ble kirken besøkt av ca. 15 500 nordmenn. Ca. halvparten kom til organiserte ting som gudstjeneste, klubber, fester osv. Den andre halvparten stakk bare ”innom”, noen for et kjapt besøk, andre for å sitte ned noen timer å slå av en prat eller lese en avis. Kirken er åpen hver dag fra kl. 10.00- 20.00.
Trailersjåførene er en viktig brukergruppe, og hver torsdag kveld er det ”Trailermiddag” hvor alt fra 5- 20 stykker samles omkring et godt måltid mat og en god prat. Sjåførene har tilgang på dusj og vaskemaskin, mikrobølgeovn og telefaks. Dette har gjort at kirken er blitt et naturlig samlingspunkt for dem.
Skipsanløp
Men om kirken ikke blir besøkt av like mange sjøfolk som tidligere, besøker vi dem! Hver dag, året gjennom fra kl. 08.30 til 22.30 har vi en person som går på besøk ombord på de ulike båter med nordmenn ombord. Det betyr at en person hver eneste dag har dette som sin arbeidsoppgave. I 2003 ble 1650 båter besøkt. Vi deler da ut lokalaviser, samt at sjøfolkene får anledning til å slå av en prat.
Koloni
De ”fastboende” er selvsagt de mest flittige brukerne av kirken og dens aktiviteter, og svært mange av de ca. 2000 nordmenn som beregnes å bo i Nederland (hvorav ca. 800 i Rotterdam/ Den Haag- området) er innom i årets løp. Ikke minst på 17- mai hvor toget kan måle seg i størrelse med hvilken som helst bygd i Norge, og på Basaren i november. I 2003 omsatte vi på basaren ost, fisk, håndarbeid, norsk kokebok, krystall, kofter og mye mer for ca. 800 000 norske kroner. Her stiller nordmennene opp, mens hovedtyngden av kundene er nederlendere.
Det er også en stor økning i antall studenter i Nederland, hovedsaklig i tekniske fag og fysioterapistudenter.
Økonomi
Driften av kirken baseres 100 % på gaver og innsamlede midler. Lønnskostnadene for de 9 stillingene blir for en stor del dekket fra Norge, men vedlikehold og kostnader med reising i havnen, strøm, kort sagt alt utenom lønn, må vi samle inn selv. Og det dreier seg årlig om ca. 2 millioner norske kroner, eller ca. 5 500 kroner dagen. Det kommer inn gjennom loddsalg, bøssene på Leseværelset og basaren. derfor er vi veldig glade for alle gaver og bidrag som blir gitt, slik som inntektene fra omvisning av bussturister er en del av. Takk skal dere ha!
Og nå står tradisjonskosten ved en norsk sjømannskirke klar: Kaffe og vafler! Og legg merke til formen på vaffelen, - det er et hjerte. Og det skal fortelle noe om atmosfære, om håndtrykk, om varmen vi skal møte på en sjømannskirke, - det skal også være formet av og komme fra hjertet!
Redigert 7-10-2004 Terje Stenholt